For det handler om å vinne

●●Fyllingen Bergens trener Anders Fältnäs skal du ikke kødde med.

●●Han går ikke på akkord med seg selv, verken privat eller på banen.

Stor i kjeften, gamblersjel, digger en god konsert: Er det rart Anders Fältnäs elsker Bergen?

– Jeg vinner ikke så mye i poker eller casino. Ellers forresten, jeg gjør jo det, gliser Fältnäs.

– Ikke i penger altså, det er bare småtteri vi spiller om. Men vi fører regnskap, og jeg ligger vel som nummer tre i gjengen. Eller to. Uansett, i teten.

Det er der han liker seg, Anders Fältnäs. Fremst. Han er ikke den som smyger seg ubemerket inn i lokalet, finner en krok og holder kjeft. Han er på mange måter en mann med ambisjonene på utsiden. Og går ikke ting i retning hans mål, høres det.

– Er det virkelig så ille? Jeg tror nok de som jobber tett på meg oppfatter meg som mykere enn jeg fremstår utad. Men ja, jeg har klare mål for hva jeg vil, og er nok det du kan kalle ambisiøs. Men er ikke det litt av moroen, da?

ALDRI HVILEPULS: I romjulen vant han sitt tredje gull med Fyllingen. Unnskyld. FyllingenBergen heter A-laget nå. Uansett, det gjør ham til den suverent mest suksessrike håndballtreneren her i byen, noensinne. Tertnes har aldri vunnet toppserien for damer, Norrøna var bare sporadisk nært toppen i norsk herrehåndball, og vant aldri seriegull. Ikke cupen heller, eller sluttspillet.

Fältnäs har alle de tre titlene på sine seks år i Fyllingen. Først serien i 2009, så sluttspillet i 2010, og så cupen i 2012. For lille nyttårsaften var en av de gode dagene denne sesongen. De kommer ikke av seg selv, de kommer i rykk og napp. Årets mannskap er utrolig talentfullt, men ustabilt.

– Jeg vet aldri hva jeg får i år, og det kan være litt stress. Med 2009-laget hadde vi trygghet, eldre spillere i et fast mønster som de kunne ut og inn. Hvis vi den gang lå under med et par mål, trengte en ikke begynne å styre, for vi kom alltid tilbake. I år kan en ikke ha hvilepuls om vi så leder med ti. Alt kan skje nå, flirer han.

SØKNAD OM HJERTEINFARKT: Fältnäs har fått noen flere rynker i løpet av sine år i Framohallen. Ikke så rart, dette er en mann som har trent lag i Sverige, Danmark og tysk Bundesliga, under langt større forhold enn i Fyllingsdalen.

Han er utålmodig, har ofte stanget hodet i veggen i forbannelse – over små kår i egen klubb og det han mener er feil retning for norsk håndball. Han fylte nylig 50, og i fjor ble han skilt. Er dette virkelig en jobb å bli gammel i? Er det ikke bortimot helsefarlig å stå på sidelinjen med et stadig skiftende mannskap «i hendene», et mannskap som kan rundspille erkefiende og storklubb Elverum i cupfinalen, for så å tape for et bunnlag i seriekampen etterpå? Er ikke dette å be om hjerteinfarkt for en 50-åring?

– Tja. Jeg gikk nok enda mer opp i det før. Jeg trenger fremdeles noen dager etter et tap før jeg er meg selv igjen, så misforstå meg rett: Jeg lever og ånder for dette, fortsatt, og tap eller seier påvirker meg i aller høyeste grad. Men kanskje enda mer før.

– Nå føles det ikke like viktig å bevise noe hele tiden. Kanskje er det dét som er rutine, å ta det litt mer med ro og glede seg over fremgang og enkeltspillere som blomstrer.

– De sier at den beste alderen for en trener er mellom 45 og 60. Jeg er fortsatt i starten av den fasen. Og jeg er definitivt en bedre trener nå enn da jeg kom til Bergen, fastslår han.

– Den iveren du har som 25-åring, når du skal forandre hele verden, er utrolig verdifull. Men det er faktisk også erfaring og klokskap. Og miksen av unge sultne spillere – og en klok gammel rev som trener, den er meget god! Så hvis du lurte på om jeg har tenkt å gi meg, om jeg begynner å bli ferdig, så er svaret nei!

FAMILIEN BLE BOENDE: Fältnäs er født, oppvokst og bodde i Göteborg til han var 37. Til sommeren er det syv år siden Fyllingen-lederne tok det de karakteriserer som en råsjanse og inviterte meritterte Fältnäs til Bergen. De hadde ikke mye tro på å klare å lokke en tidligere Bundesliga-trener til Bergen, men jaggu sa han ikke ja. Og her er han fortsatt, seks og et halvt år senere. Og ikke bare det, her bor fortsatt hans tre døtre og eks-kone, selv om de skilte seg i fjor.

– Det er visst ikke bare jeg som liker Bergen, ler han.

– Nei da, vi har det fint. Jeg kan jo ikke garantere at alle blir, ikke jeg selv engang, så dere får ikke ta meg for gitt! Jeg kunne hatt lyst til å reise tilbake til Tyskland, for eksempel. Eller trene et landslag, sier han.

– Men her og nå trives jeg veldig godt. Og det har ikke bare med håndballen å gjøre.

– Jeg hadde ikke vært her om ikke klubben hele tiden hadde utviklet seg og vi hadde oppnådd noe, det kan jeg garantere. Men nå tar vi hele tiden riktige steg, og vi tar titler.

– Dessuten er dette en by å bli glad i. Göteborgere og bergensere er like på mange måter. Folkene er høyrøstede, men med et stort hjerte og mye humor, sier Fältnäs, som har fått seg ny kjæreste – selvsagt en med bakgrunn i klubben.

– Nei, det er ikke selvsagt! Jeg forsøker faktisk å skille en del mellom mitt sivile og sosiale liv – og håndballen. Det gjelder i aller høyeste grad spillerne. Jeg kan ta en øl med dem hvis vi har noe å feire, men etter den ene skilles vi hvis det er snakk om en fest. Du bli ikke gammel som trener om du skal fly rundt på byen med spillerne, det er jeg helt bevisst på, sier han.

GAMBLEREN FÄLTNÄS: – Mange av mine venner her i byen har lite eller ingenting med håndball å gjøre, og det er deilig, sier mannen som altså gjerne lopper disse vennene for en hundrings eller tre i poker. Da er han i sitt ess.

– Jeg er nok en gambler på bunnen. Liker veddemål, liker å vinne, har alltid vært fascinert av spill. Så lenge jeg kan huske har vi spilt kort i min familie. Og jeg stortrives med en god gjeng rundt et spillebord. Blir spent som en unggutt når jeg får utdelt en ny hånd. – Vinner du? – Nei. Jo, ja, iblant. – Jeg er vel i toppen av listen. – Listen? – Vi fører liste, ja. Prestisjen er større enn pengene her. Jeg er med i toppen, nummer to eller tre. Og ja, det er gøy å loppe gode kompiser!

HALVBROREN: Hvis han ikke skal spille poker, er musikk Fältnäs’ nest beste fritidssyssel. Og på en måte mer enn det, han har musikken i familien. Hans halvbror Stefan Andersson slo igjennom med hiten Catch the Moon i 1992, og fikk svenskenes Grammispris som beste nykommer. Han er fortsatt aktiv, nå mer med visepop enn rock, som han spilte i starten. De siste årene har han gitt ut tre historiske plater, den siste i 2011, om mordet på Gustav III i 1792.

– Det er det jeg angrer mest på her i livet, at jeg ikke lærte meg å spille et instrument. Hadde jeg vært 15 år igjen, skulle jeg definitivt lært meg å spille gitar, sier svensken, og forteller om en bror med enorm suksess i starten av karrieren.

– De årene han slo gjennom, solgte han sikkert en million plater. Det var rock, litt i Bryan Adams-gaten. Nå er det roligere, og i dag er han nok mer en Göteborgs-musiker enn rikskjendis, forklarer han.

Fältnäs har vært fast gjest på Koengen de siste årene, sett ulike typer band og artister.

– Jeg har vært mye der, hatt store opplevelser. – Og størst? – Størst var nok Springsteen første gang. Jeg har noen utrolige minner fra Springsteen, både her og på Nya Ullevi. Der var det nær stadion falt sammen på en av konsertene hans. Helt sant, de oppdaget etterpå at noen av de bærende konstruksjonene på tribunen nesten hadde brukket på grunn av taktfast gynging og hopping fra publikum. De måtte bygge om hele driten, ler han.

OM Å RAKNE: Denne våren er som mange andre før i Fyllingen: De har et godt lag som kan rakne. Eller?

– Det er noe dere journalister konstruerer. Noen forsvinner nok, ja, men det betyr ikke at laget rakner, sier en lettere irritert Fältnäs, denne dagen opptrekt over en tittel i en konkurrerende avis om akkurat dette. At laget hans kan rakne.

Men det er nå engang slik norsk håndball er: Får du opp gode spillere, forsvinner de utenlands. Fyllingen har et par sånne nå, pluss noen som av uforståelige grunner lengter østover.

Er Fältnäs skikkelig uheldig, må han nok en gang bygge opp et helt nytt lag til høsten. For tredje gang på sine år i klubben. I tillegg til alt annet han gjør.

Kunne han ikke tenke seg å kun være trener, i en klubb der spillerne ikke forsvant mellom fingrene på ham etter hvert som han utviklet dem? I en klubb der han ikke hadde fingrene i alt mulig annet i tillegg?

– Jo, som sagt så er eg ikke fremmed for å trene for eksempel i Tyskland igjen. Samtidig er jeg en prosjektmann, merker jeg.

– I Tyskland er en kun trener, jobber er på sidelinjen, that’s it! I Fyllingen holder jeg i mange tråder, og jeg liker det. Det er nok noe som har kommet med årene. Med erfaring føler jeg også at jeg kan bidra på langt flere områder enn før, sier mannen som har et ord med i det meste som handler om A-lag og elite i Fyllingen. Pluss en hel del til.

SÅ LENGE EN LYKKES: – Så lenge vi lykkes, er det gøy. Fyllingen er mitt prosjekt, sier han.

– Å måtte bygge et nytt lag støtt og stadig, er det også gøy?

– Ja, det er spennende, det òg. Men bare så lenge en vinner til slutt. Det er til syvende og sist lagets resultater som betyr noe i en eliteklubb. Med suksess utløses så mange positive ringvirkninger. Det er da det er gøy å holde i trådene!

«Göteborgere og bergensere er like på mange måter. Folkene er høyrøstede, men med et stort hjerte og mye humor.» Anders Fältnäs